Skeptiske nordmenn og muslimer

Flere nordmenn er blitt skeptiske til muslimer står det å lese på tekst-tv. Ja ha ja! Da skal man uten videre gå ut fra at det er såkalte etniske norske nordmenn man har i tankene og ikke nordmenn som er blitt norske statsborgere i løpet av livet sitt eller nordmenn som selv om de er født her ikke ser ut som om de er født her osv. Og hva med denne skepsisen? Hva er det med muslimer som gjør de ”norske nordmennene” skeptiske? Hva er det som skal være underforstått her? I tillegg skal vi som leser dette også umiddelbart legge i ordet muslim, en araber som er innvandret til Norge (ingen gode nordmenn er muslimer, nei, huffa meg da!)
For vi kan da utmerket godt ha norske muslimer som er både født norsk og kan regne ætten tilbake mange hundreår her i landet, kan vi ikke det folkens? Vi kan også ha muslimer som er norske, men er født i Sverige og senere tatt norsk statsborgerskap. I Indonesia er 86% av innbyggerne muslimer. De er indonesere. USA har muslimsk befolkning! Og alle muslimske kvinner bruker ikke hijab – og da blir det så vanskelig å se hvem som er muslimer, søren heller!

Det er integrerings- og mangfoldsdirektoratet som forteller at nordmenn er blitt mer skeptiske til muslimer i Integreringsbarometeret 2006 i følge TV2. Les Nettavisen.

Hva ønsker man å oppnå med slike overskrifter? Hvor er det man ønsker å styre oss hen? Eller prøver man å nøre opp ilden? Hisse? Muslimer, det er fa’lig, det!
Er det gjort tilsvarende undersøkelser om nordmenns skepsis til Indremisjonen? Levende Ord? Jøder? Kvekere? Hinduer? Jeg bare spør.

Vil det komme oppfølgere med positiv vinkling? Om hva som faktisk fungerer? Vil det bli opprettet kurs for norske nordmenn slik at de kan kvitte seg med sin fremmedangst og islamfrykt? (Det er da merkelig, mengder av nordmenn reiser til Egypt, Dubai, Marokko osv på ferie… Tar man ikke noe lærdom med seg hjem? Eller er det bare fordi det er så typisk norsk å være god at vi dermed også har "rett"?

Men jeg skal lese Integreringsbarometeret, ja! Det finner vi vel her, i morgen: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Kjerp deg, sjerring!

Jeg traff en av mine døtre og en av hennes venninner på en kafe. Jeg kunne jo ikke unngå å høre når venninnen hennes pratet og jeg ble ikke forbauset over å høre at hun også hører til den gruppen som ikke kan si kjøkken, kjole, kjeks og kikkert, men sier sjøkken, sjole, sjeks og sjikkert. Jeg har vel begynt å vende meg til det, men jeg liker det ikke. Fremdeles gir det meg assosiasjoner om gatespråk, uvitenhet og manglende skolegang. Mitt avkom fikk grei beskjed. Ute blant venner kan du snakke akkurat som du vil, men hjemme får du skjerpe deg. Her er det KJ som bestemmer. Og det virket selvfølgelig. Det er da ikke snakk om tospråklighet akkurat. Jeg går ut fra at de sier sjino og sjede der de føler behov for det, men de kan også si kino og kjede. Jeg har hittil innbilt meg at det kunne ha uttelling i yrkeslivet, men jeg er begynt å tvile. Jeg hører stadig på tv og radio at det skal bli kuling på sjysten, at sjøkkenmaskiner er et gode for heimen og at sjinoopplevelser er bedre enn å se det på tv.

Men tilbake til tidligere omtalte venninne. Hun omtalte en mann, en mann som hadde KJEGG. Han hadde kjegg i hele fjeset. Fullkjegg. Jeg burde spurt, jeg burde det. Men jeg ramlet nesten av stolen. Hun kunne jo si KJ! KJ som i kjøkken, kjole og kino. Så hva er dette fenomenet? Skal alle skj-lyder skiftes ut med kj og omvendt? Så da blir det kjorte, kirenn, kilpadde, vedkjul, kjelett og kje? Vi fyller ut kjema mens vi kjeler med øynene? LOL!


(Foto av Henrik Ibsen - lånt fra UiBs nettavis "På høyden")

Det må være noen som har alvorlige problemer med å finne fram i norske ordlister. Det vil bli mange! Sjære vene! Kjønn det den som kan!