Kjerp deg, sjerring!

Jeg traff en av mine døtre og en av hennes venninner på en kafe. Jeg kunne jo ikke unngå å høre når venninnen hennes pratet og jeg ble ikke forbauset over å høre at hun også hører til den gruppen som ikke kan si kjøkken, kjole, kjeks og kikkert, men sier sjøkken, sjole, sjeks og sjikkert. Jeg har vel begynt å vende meg til det, men jeg liker det ikke. Fremdeles gir det meg assosiasjoner om gatespråk, uvitenhet og manglende skolegang. Mitt avkom fikk grei beskjed. Ute blant venner kan du snakke akkurat som du vil, men hjemme får du skjerpe deg. Her er det KJ som bestemmer. Og det virket selvfølgelig. Det er da ikke snakk om tospråklighet akkurat. Jeg går ut fra at de sier sjino og sjede der de føler behov for det, men de kan også si kino og kjede. Jeg har hittil innbilt meg at det kunne ha uttelling i yrkeslivet, men jeg er begynt å tvile. Jeg hører stadig på tv og radio at det skal bli kuling på sjysten, at sjøkkenmaskiner er et gode for heimen og at sjinoopplevelser er bedre enn å se det på tv.

Men tilbake til tidligere omtalte venninne. Hun omtalte en mann, en mann som hadde KJEGG. Han hadde kjegg i hele fjeset. Fullkjegg. Jeg burde spurt, jeg burde det. Men jeg ramlet nesten av stolen. Hun kunne jo si KJ! KJ som i kjøkken, kjole og kino. Så hva er dette fenomenet? Skal alle skj-lyder skiftes ut med kj og omvendt? Så da blir det kjorte, kirenn, kilpadde, vedkjul, kjelett og kje? Vi fyller ut kjema mens vi kjeler med øynene? LOL!


(Foto av Henrik Ibsen - lånt fra UiBs nettavis "På høyden")

Det må være noen som har alvorlige problemer med å finne fram i norske ordlister. Det vil bli mange! Sjære vene! Kjønn det den som kan!